Fra Thailand til Laos i bilder

Hanne og Kaja paa togstasjonen i Khon Kaen, Thailand. Den velkjente nudelsuppa inntas til frokost!

Gateselger i Nong Khai, Thailand. Brod med is smaker faktisk ikke saa verst.

Solnedgang over Mekong i Nong Khai. Laos kan skimtes paa den andre siden.

Typisk hus paa landsbygda i Laos.

Kaja og jeg var paa trekkingtur i 3 dager med egen guide, i omraadet rundt Luang Prabang i Laos. Vakker natur!

Guiden vaar, Akong, viser hvordan man fjerner uonskede 'partikler' fra risen.

Heldige som vi var fikk vi hvert vaart ferske sukkerror aa gnage paa etter en lang gaatur den forste dagen.

Vi bodde hjemme hos landsbyhovdingene de to stedene vi overnattet. Her er frokosten servert. Endelig en krakk som passer min benlengde!

Sot familie i en landsby vi passerte gjennom.

Guiden Akong forvandlet Kaja til Jungeldronningen!

Fascinerende kurvfletting.

Jeg sier det igjen: Vakker natur! Kaja med vandrestav den siste turdagen.

Turen ble avsluttet ved denne elva hvor vi tok oss en velfortjent dukkert.

Her er vi naa: Vientiane, hovedstaden i Laos. I enden av veien er Laos' svar paa Triumfbuen.

Fra wat til wat i Nordøst-Thailand

10 dager på sykkelsetet er over – 10 dager med smerte i rumpe- og beinmuskulatur, men også 10 dager med mange inntrykk og positive opplevelser. På hver vår tohjuling har pappa og jeg de siste dagene reist nordover og østover i landet for å se hva som skjuler seg bak neste rismark. Og neste.

Det første som falt meg inn på vei inn i den minst utviklede delen av dette landet, var hvor utrolig flatt det var. I noen områder er Danmark som et alpeland i forhold! Og med en snorrett vei fri for hull, kunne syklingen iblant bli noe ensformig. Jeg er en person som ikke liker å se så langt framover i tid og som ikke er så veldig glad i å planlegge mer enn nødvendig. Da skjer det noe med psyken når jeg plutselig kan se helt tydelig foran meg hva jeg skal oppleve de(n) neste timen(e). I hvert fall var det sånn når det var motvind og speedometeret ikke viste mer enn 14 km/h selv om vi tråkket på alt vi orket. De første dagene ble det mye sykling i nordgående retning, og vinden fra Kina fikk oss nok til å tro at vi var litt mindre spreke enn vi egentlig var.

Men sove måtte vi da også gjøre innimellom. Vi overnattet i småbyer som vi fant passende på vår vei, og det var aldri noe problem å finne steder å sove. Det var bare å si ordene ”hotel” eller ”bungalow”, så var det minst én person som pekte ut veien, eventuelt som viste oss veien helt fram til overnattingsstedet. Når man har syklet noen mil og er sånn passe sliten i både kropp og hode, er det ikke noe som er bedre enn å bli tatt hånd om av en lommekjent innfødt. Og ALLE vi snakket med var imøtekommende og ville hjelpe. Overskriften lyver kanskje litt her, for vi overnattet ikke i en eneste wat (= tempel). Men man kan visstnok gjøre det, dersom man har med seg sovematte og sovepose! Det var stort sett fine hoteller/bungalower vi overnattet på, og det er utrolig hvor mye du kan få for 100 kr.

Så var det maten da. For en syklist trenger mer i magen enn gjennomsnittsmennesket, og ettersom man spiser såpass mye er det litt viktig hva man får i seg. Ris er kanskje godt som tilbehør til middag en gang imellom, men ikke til alle måltider, som er vanlig her i Thailand. Alternativet er kanskje heller ikke så mye bedre: Mykt, litt grovt brød med masse konserveringsmidler fra 7 Eleven (ja, de har 7 Eleven her…) til både frokost og lunsj. Og pålegget var ikke stort verre: Peanøttsmør, honning eller nutella. Heldigvis er det mye god frukt å få tak i som gjør måltidene litt mer spennende. Til middag slo vi til og spiste på ”restauranter” (som oftest lokale matboder), og etter mye miming og stotring fikk vi da til slutt det vi ønsket å spise. Kylling, fisk, grønnsaker, ris og nudler er god mat. Men den siste dagen spiste vi på en restaurant som er drevet av en svenske: Torsk fra Norge med potetmos og remulade. Ingenting kan slå det; himmelsk!

Det totale kilometerantallet ble ikke så veldig imponerende til slutt, så det egner seg kanskje ikke helt på trykk. Men for dem som har lyst til å ta fram et kart over Thailand og se hvor vi egentlig har vært, så skriver jeg her opp sykkelruta vår: Soeng Sang – Lahansai – Prakhon Chai – Surin – Tha Tum – Phayakkhaphum Phisai – Chum Phuang – Phimai – Buriram – Nang Rong – Soeng Sang. Det ble ikke tid til å dra innom steder med stilige navn som Sam Sung, Nong Song Hong og Noen Sa Nga, men det får blir på en senere sykkeltur.

Sykkelen er altså parkert for denne gang, og nå tar jeg bare tiden til hjelp for å få vekk de flotte skillene jeg har fått på bein og armer av sykkelshorts og t-skjorte. Nå skal jeg være noen dager sammen med Hanne, venninne fra Nederland, før jeg i begynnelsen av neste uke skal treffe Kaja, venninne fra Andebu. Kaja og jeg skal reise sammen de neste 2 månedene, og første stoppested blir Laos. Det skal bli spennende! Jeg håper alt er bra i Norge, med kongefamilien og alle dere som leser dette. Jeg hører rykter om godt skiføre enkelte steder også! Og nå starter vel VM i Oslo snart – det er nesten sånn at jeg har lyst til å reise en svipptur innom Norge for å se noen renn. Nyt det den som kan – det blir lenge til neste gang!

Morsomt med morsomme stedsnavn

Noen av veiene var heldigvis ikke helt snorrette. Aner jeg en sving i det fjerne?

Noen flere bilder fra Mafinga m.m.

Vaart koselige, lille hus i Mafinga

Slik maler man senger i Tanzania

Til Krigskom: I Afrika vasker man plastposer for saa aa bruke den paa nytt og paa nytt og paa nytt...

Fruktmarkedet i Mafinga: Vaart favorittsted

Siste undervisningstime i engelsk med barna. Dere ser det kanskje ikke, men alle synger mens vi tar bilde!

Noe man maa laere seg i Afrika

Julaften (vi har pyntet juletreet og vasket gulvet)

IJ i drivet

Julemiddagen ble laget i stor gryte paa stort baal

Saann ser det ut naar du lar en som ikke har tatt i et kamera for ta i et kamera

...og slik ser det ut naar du laerer personen som ikke har tatt i et kamera aa ta i et kamera

Julegave fra barnehjemmet til oss! Naa kan vi vaere tvillinger i forelesningene i Trondheim

Zanzibar: Ingenting smaker saa godt som en myk, norsk melkesjokolade!

Inger Johannes siste maaltid i Tanzania: Is med cornflakes (!). Det smakte like godt som det ser ut.

Vaart kjaere rom paa YMCA i Dar es Salaam som vi besokte hele 3 ganger, til sammen 6 netter

Her er jeg naa: I travle Bangkok

Afrika-oppholdet er over for denne gang, og jeg maa innromme at det var litt trist aa forlate dette flotte kontinentet. Inger Johanne dro 8 timer for meg fra Dar es Salaam, saa jeg fikk noen timer der jeg kunne kjenne litt paa hvordan det var aa vaere alene. Det gikk ikke saa verst! Jeg har lyst til aa oppsummere kort hva jeg har laert i Afrika:

- Tid er tid, og ikke penger
- En minibuss er ikke full for den er FULL
- Aa pumpe vann faar en til aa sette storre pris paa hver draape
- Ugali (stiv "grot" bestaaende av maismel og vann) er ogsaa mat
- Fargerike klaer gir glade mennesker
- Det tar tid aa laere seg aa gjore alt "pole pole" (= langsomt)
- Aa gjore ting "pole pole" er slettes ikke saa verst, og det holder blodtrykket nede
- Du kommer langt i et fremmed land med 10 gloser paa det lokale spraaket + en haug med armbevegelser og grimaser
- Ikke spis raatne egg
- Geit er godt
- Brennmaneter kan vaere hvite
- Det hjelper aa sove paa ryggen hvis det er varmt om natta
- Jo lengre ut paa landsbygda du kommer, jo triveligere er menneskene
- Aa reise det er aa vente
- Turiststeder i hoysesongen bor unngaas
- Sangen "Waka waka" er 10 ganger saa bra naar du horer paa den i Afrika
- Hovedstaden i Tanzania er Dodoma, ikke Dar es Salaam
- Mat smaker bedre naar du spiser den med hendene
- Livet er bedre naar du gaar uten klokke

Naa har jeg kommet meg til Bangkok etter en kort og grei 16 timers reise. Her har jeg mott pappa, og om et par dager reiser vi til kysten for aa snorkle litt. Overgangen er stor fra Tanzania og hit, og det tar nok litt tid aa komme inn i alt det nye, ikke minst det at folk ser saa annerledes ut her ifht i Afrika. I dag saa jeg to afrikanere paa gata, og da folte jeg det var kjentfolk! Men menneskene virker forelopig koselige og veldig hjelpsomme her, og det er viktig naar man er i en saa stor by som Bangkok hvor alt bare er kaos og braak.

Noen bilder fra de siste ukene

Da var 6 fine uker paa barnehjemmet over. Vi har kommet oss ned til lavlandet igjen og befinner oss naa paa Zanzibar, en oy utenfor Dar es Salaam i Tanzania. Det var virkelig trist aa reise fra Mafinga, og jeg haaper at vi en gang kan komme tilbake. Under folger en del bilder fra de siste ukene, og jeg haaper de gir et lite inntrykk av hvordan vi har hatt det.

Naa skal vi kose oss med sol og bading, samt nyttaarsfeiring! Det er uvant aa se saa mange turister, men vi skal vel klare aa venne oss til det etter hvert. Det er ihvertfall godt aa smake ost igjen!

God jul og godt nyttaar til alle i Norge :)

Barnehjemmet: Klesvask for haand med vann pumpet for haand. Tungt arbeid!

Inger Johanne prover seg paa ploying for haand. Eieren av 'spaden' ler godt av det hun ser.

Gjodsel graves opp fra gjodselbingen.

Gjodsel loftes opp paa hengeren. Inger Johanne viser muskler!

Hengeren er full av gjodsel og kan kjores til shambaen (aakeren).

Gjodselen er spredt utover og det er tid for saaing av mais og bonner. Tumsifu og Ingerid demonstrerer.

Slik blir maten til barna laget, tro det eller ei.

....og slik lager man pannekaker paa vedkomfyr.

Frida, Tumsifu, Ingerid og Simon (paa Ingerids rygg) paa tur til landsbyen Luganga.

Chips mayai (= chips egg) lages paa kullgrill.

Her er vi naa: Stone Town, Zanzibar. Vakker solnedgang.

Livet paa et barnehjem

For to og en halv uke siden ankom vi Mafinga Child Care Center, som ligger i Mafinga, en liten landsby i  'Southern Highlands' i Tanzania. Vi var veldig spent paa hvordan overgangen fra backpackerlivet til livet som frivillig-arbeider kom til aa bli. Kom vi til aa bli rastlose? Hadde vi blitt saa vant til aa ha ferie at vi ikke kom til aa klare aa jobbe? Husket vi hvordan man vasker gulv? Og ikke minst: Hvordan ville det bli aa bli ordentlig kjent med de innfodte?

Alle disse sporsmaalene har vi faatt svar paa naa. Vi har blitt tatt imot med aapne armer av alle de ansatte paa barnehjemmet, og vi foler oss allerede som en del av den store 'barnehjemsfamilien'. De ansatte bor alle i egne hus paa omraadet, saa det er nesten som en egen liten inngjerdet landsby. Og her kjenner alle hverandre! Det er ikke uvanlig at en som staar og pumper vann paa den ene enden av tunet staar og roper til en som mater grisene paa den andre enden. Og det er alltid noen som synger av full hals mens de baerer vann eller melker kyr. Stemningen er virkelig god her, og vi stortrives i naervaeret til noen av de mest jordnaere menneskene jeg noen gang har mott. Her er alle seg selv, og det er alltid nok.

Jeg kan prove aa fortelle litt om vaar nye hverdag. Vi bor i vaart eget lille hus paa omraadet, med eget soverom, egen stue, et lite kjokken og bad. Huset er laget av mur, hvis noen skulle lure paa det (ikke av straa, som mange av husene vi saa i Mosambik). Mafinga ligger nemlig 2000 meter over havet, saa det blir ganske kjolig her paa den kaldeste tiden av aaret (juni og juli), og det krever naturlig nok litt bedre isolerte hus. Det er luksus aa ha vaar egen husstand, men det er jammen meg ganske mye jobb ogsaa. Vann maa vi hente i bronnen som er ca 100 meter fra huset, og jeg har virkelig innsett hvor utrolig avhengige vi egentlig er av vann! En tur til bronnen gir oss 10 liter vann, men det holder ikke mange timene! Vi trenger jo vann til aa lage mat, skylde ned i do, vaske opp, og ogsaa til aa vaske oss selv iblant. Da er ikke 10 liter mye! Vi prover aa hente noen botter hver hver dag, men det er ikke alltid det blir tid. Og noen ganger er det lite vann i bronnen, og da er det ko paa pumpa. Paa kjokkenet har vi en elektrisk ovn, som det eneste huset paa barnehjemmet. Alle de andre husene har vedkomfyr, noe vi fort fikk erfare at kan vaere ganske praktisk. Omtrent annenhver dag forsvinner nemlig strommen her akkurat rundt middagstid, og da er vaare kjaere naboer heldige og faar besok av to mzunguer (= 'hvitinger') med favnen full av gryter og stekepanner. Men vi begynner nesten aa trives med at strommen gaar, for da har vi en unnskyldning for aa dra paa besok. Og alle er saa imotekommende og koselige her, saa vi foler aldri at vi er til bry.

Utenom husarbeid prover vi ogsaa aa gjore litt arbeid som gagner andre enn oss selv. Arbeidsoppgavene varierer fra dag til dag, avhengig av hva som trengs. En oppgave er aa vaere sammen med de minste barna (mellom 0 og 3 aar), som det er flest av paa barnehjemmet. Vi hjelper til med mating (frokost og lunsj), setter dem paa potte og fungerer ellers som klatrestativ for skitne armer og bein. Det er ogsaa 5-6 barn mellom 6 og 14 aar som bor paa barnehjemmet, og disse har vi hittil gitt en del engelskundervisning. Det er temmelig utfordrende aa laere bort et spraak til noen du ikke har noen felles spraakplattform med. Kiswahili og engelsk er jo saa forskjellig som det bare gaar an, og vi skjonner hvor vanskelig det maa vaere for barna aa laere engelsk naar vi selv prover aa tilegne oss kiswahili. Men med mange tegninger og faa ord av gangen gaar det paa et vis, og det virker som om barna synes det er moro. Favoritten hittil er leken 'fruktsalat' (velkjent for Kor i All Verden?-medlemmer), som er en slags stollek der vi lurer inn litt fruktnavn paa engelsk. Barna synes det er saa moro at de gaar og maser om aa faa leke mer de dagene vi ikke har undervisning. Det er stas naar ting blir vellykket.

Den siste uka har det blitt en del gaardsarbeid paa oss ogsaa. Barnehjemmet er nemlig selvforsynt med mais og bonner, og paa denne tiden av aaret er det saatid. Uten maskiner som hjelpemidler blir det mye kroppsarbeid, dvs at naermest alt som kan krype og gaa maa hjelpe til. Vi har gravd opp gjodsel fra gjodselbingen, spredt den utover jordet, saadd mais og bonner (1 maiskorn og 2 bonner i hvert hull) og tettet igjen hullene med spade. Det hores kanskje slitsomt ut, men det er mest moro. Alle er med paa jobben, og det blir mye synging og fjasing mellom takene. Og alle synes det er goy aa se at mzunguene gaar barbeint og graver i kuskit! Vi er snart ferdig med hele shambaen (= aakeren), saa naa skal det bli spennende aa se om vi rekker aa se noen spirer for vi reiser i slutten av maaneden.

Utenom egen shamba er det ogsaa diverse dyr paa barnehjemmet. Kyr, hons, griser og geiter er fullverdige medlemmer av familien, og det er spennende aa se hvordan en gaard drives paa skikkelig okologisk vis. Naar som helst kan vi kjope nyslaktet kylling, varm kumelk, egg, og ogsaa spinat. Det vi ikke faar tak i hos naboene kjoper vi paa de bugnende gronnsaks- og fruktmarkedene i Mafinga. Der kjoper vi helt ferske gronnsaker og frisk frukt, som for eksempel mango, ananas, avocado, gulrot og lok. Litt fersk ingefaer gir ogsaa et eget sus over middagsrettene, som etter vaar egen oppfatning har Gourmetkom-standard hver eneste dag. Som oftest spiser vi bare vegetar-retter, saa kjott er bare en bonus innimellom.

Selv om savnet av Kor i All Verden har vaert stort de siste maanedene, har jeg heldigvis faatt lagt en liten demper paa det naa naar vi har kommet til Mafinga. Her er de fleste av de ansatte med i et kor som blir ledet av en dirigent fra landsbyen. Vi har selvsagt slengt oss med paa moroa, og 3 ganger i uka moter vi ivrig opp paa koroving. Det gaar mest i salmer paa kiswahili, men uansett hvor kjedelig det maatte hores ut for dere der hjemme, saa er det faktisk ganske saa goy! Vi snapper opp et ord her og der, som f eks Mungu (= Gud) og Yesu (trenger vel ingen oversettelse), og ellers bare synger vi med uten aa forstaa. Noen av salmene er av den spenstige sorten, og det er ikke uvanlig med trampeklapping og en og annen latterkrampe i lopet av en sang. Kanskje blir vi med og synger i kirka en sondag.

Kort oppsummert trives vi veldig godt med vaar nye tilvaerelse. Det er flott aa  faa muligheten til aa hjelpe til paa et barnehjem, selv om det ogsaa innimellom er litt toft aa vaere vitne til mange triste livshistorier. Men barna har det veldig bra her og blir tatt godt vare paa av de ansatte. Vi prover ogsaa aa bidra litt til at hverdagen deres blir saa bra som mulig, og det er en god folelse aa se barna vrir seg paa gulvet i latter naar de leker 'fruktsalat'.

Nytt land, nye muligheter

Ja, naa har vi kommet oss over enda en grense, og det heldige utvalgte landet er Tanzania. De siste dagene i Mosambik var flotte og innholdsrike. Innimellom var det ogsaa litt slitsomt, spesielt de dagene vi var paa reise. Turen fra Mocimboa da Praia i Mosambik til Mtwara i Tanzania var litt av en ekspedisjon. Vi startet med aa dele ett sete foran i en pick-up (det er egentlig luksus, for vi slapp heldigvis aa sitte paa lasteplanet) i 3 timer paa vei mot grensen. Veien vi kjorte paa kan nesten ikke kalles en vei en gang, saa daarlig var den. Det humpet godt og halebeinet fikk hard medfart. Men alt gikk som smurt, veiforholdene tatt i betraktning. Etter aa ha hatt vaar siste samtale med mosambisiske politimenn paa grensen ut av Mosambik, bar ferden videre med et noe mer behagelig framkomstmiddel. - En lekk trebaat! Det var herlig aa gli rolig over Rovuma-elven og kun hore lyden av gutten som satt og oste ut vann. Det tok sin tid med bare en lang pinne aa skyve oss framover med, men tid er tid, og baat er bedre enn bil. Paa den andre siden av elva stod det enda en ny farkost og ventet paa oss: Dalla dalla, denne gangen i form av en liten lastebil der alle passasjerene (samt honer og bagasje) stues sammen bakpaa lasteplanet. Det var en luftig tur, og vi not solnedgangen paa vaar vei inn i Tanzania.

De forste 2 dagene i Tanzania not vi i Mikindani, en liten landsby litt nord for Mtwara. Der skjemmet vi bort oss selv litt da vi betalte oss inn som dagsbesokende paa luksushotellet der, som var like ved gjestehuset vi bodde paa. Paa Old Boma Hotel har de svommebasseng, men ikke mange turister, saa vi hadde bassenget for oss selv hele dagen. Det var herlig aa bare slappe av med ferskpresset appelsinjuice og en god bok paa bassengkanten, og godt aa kunne kjole seg ned i vannet naar det ble for varmt. Vi folte oss som noen skikkelige charterturister, men det var deilig for en dag. Vi skeiet skikkelig ut og kjopte baade lunsj og middag paa hotellet, og begge disse maaltidene er paa min topp5-liste for denne reisen! Nydelig chapati (en slags lompe) med reker, deilig spro samosa og herlig fiskecurry - jeg faar nesten vann i munnen naar jeg skriver om det.

Etter Mikindani dro vi videre til en landsby som heter Kilwa Masoko, ca 4 timers kjoring videre nordover. Her provde vi aa vaere litt kulturelle og dro derfor ut med seilbaat til en oy for aa se paa noen ruiner som visstnok staar paa Unescos verdensarvliste. Forsoket var kanskje godt, men millioner av aggressive maur gjorde at vi nesten ikke klarte aa hore et ord av det guiden fortalte. Det hele ble ganske komisk, og det eneste jeg husker fra den turen (utenom maurene), er en god fiskemiddag (uten maur). Etter Kilwa Masoko bestemte vi oss for aa ta bussen direkte til Dar es Salaam, ca 6 timers kjoring lenger nord. Vi startet opp kl kvart over fem om morgenen og vi var optimistiske med tanke paa at turen bare skulle ta 6 timer (6 timers reising er ingenting lenger...). Men det skulle ikke bli saa vel. Etter en og en halv time paa veien var det full stopp. Bussen punkterte! Vi var langt ute i odemarka, og busselskapet hadde tydeligvis ikke tenkt paa at dette kunne skje. Dekket ble fraktet til naermeste landsby for aa bli fikset, og vi maatte vente i bussen i nesten 3 timer. Man blir jammen meg vant til aa vente her (eller var det vent til aa vante?). Men det var ikke nok med det. Fem minutter etter vi hadde faatt paa dekket igjen, klarte vi aa kjore oss fast i gjorma. Det har regnet mye her de siste dagene, saa veien var noen steder som et eneste stort gjormehull. Spennende! Men vi kom oss fram, lettet over at alt hadde gaatt bra, og litt slitne etter den lange turen.

Saa naa er vi altsaa i Dar es Salaam, vaart siste stoppested for vi reiser til barnehjemmet. Her nyter vi noen dager med litt 'vestlig' mat, det vil si pizza, havregryn og ost (de to sistnevnte matvarene har spesielt vaert et savn de siste ukene). Paa YMCA har vi det helt topp: Vi har hver vaar gode seng, tette myggnett og en bra vifte paa rommet. Og naa har vi ogsaa faatt rene klaer, litt mat med fiber og smor paa loffskiva. Smaa gleder. Vi er veldig spent paa hvordan det blir aa vaere paa barnehjemmet, dit vi reiser paa forstkommende tirsdag. Haaper alt er bra i Norge og at det er nok sno til aa gaa paa ski!

 Bading i solnedgang i Pemba, Mosambik

 Typisk utsikt fra chapaene (minibussene) i Mosambik. Vil du kjope en plastpose, en banan eller en fritert bolle?

 Bostedet vaart i vakre Pangane

 Nydelig gutt med mango, sykkeldekk og kassettspiller paa Ilha de Mocambique

 Solnedgang sett fra kirkegaarden paa Ilha de Mocambique

 Elven Rovuma som vi maatte krysse for aa komme inn i Tanzania

Dar es Salaam: Lykken er en sjokoladestang!